Kristus ble misforstått av sine brødre, for han var ikke lik dem. Han gjorde det han kunne for å lindre hver lidelse han så, og han lyktes alltid. Han hadde lite penger å gi, men ofte ga han bort den enkle maten sin til dem som han så trengte den mer enn han selv gjorde. Hans brødre følte at han gikk langt for å motarbeide deres innflytelse, for når de snakket hardt til stakkarene som de kom i kontakt med, oppsøkte Kristus de samme menneskene og oppmuntret dem. - Hvis han ikke greide å utrette mer godt i familiekretsen, ga han koppen sin med kjølig vann, så stille og hemmelig som mulig, til de skakkjørte han forsøkte å hjelpe, og så plasserte han sitt eget måltid i deres hender. Manuskript 22, 20. februar 1898, «Kristus, den store Misjonæren».