Noen bestemte seg for å dra til Nederland. De opplevde motgang, fengsling og tap av eiendom. Planene deres ble ødelagt, og de ble forrådt og falt i hendene på fiendene sine. Men deres utholdenhet ble belønnet, og til slutt kom de seg over til den vennlige kysten av Nederland. De var nødt til å etterlate seg hus, eiendom og levebrød, og de ble fremmede i et ukjent land blant et folk med et annet språk og andre skikker. De måtte ta arbeid som de var ukjent med for å tjene til det daglige brød. Middelaldrende menn som hele sitt liv hadde dyrket jorden, måtte nå lære et maskinelt håndverk. Men de fant seg i det uten å klage og kastet ikke bort tiden i lediggang og ergrelse. Selv om de fleste var plaget av fattigdom, takket de Gud for Hans velgjerninger og gledet seg over et uforstyrret åndelig fellesskap. «De visste at de var pilegrimer og la ikke så stor vekt på det materielle. I stedet så de opp mot himmelen, deres kjæreste fedreland, og følte seg oppmuntret og styrket.» – Bancroft, pt.1, kap.12, par.15.