Keiser Karl hadde i forveien bedt kurfyrsten om å føre Luther fram for riksdagen og gi ham forsikring om beskyttelse og løfte om en ny drøftelse av stridsspørsmålene med kompetente folk. Luther var ivrig etter å møte for keiseren. Helsen var dårlig, men han skrev til kurfyrsten: «Hvis jeg ikke kan dra til Worms med helsen i behold, vil jeg bæres dit, syk som jeg er. For når keiseren ber meg komme, er jeg ikke i tvil om at det er Gud selv som kaller. Ønsker de å bruke vold mot meg, og det er meget sannsynlig (for det er ikke fordi de ønsker å lære noe av meg at de sender bud etter meg), så legger jeg saken i Herrens hender. Han som bevarte de tre unge mennene i den glødende ovnen, lever og styrer fremdeles. Om Han ikke vil redde meg, betyr livet mitt ikke så mye. Vi må bare forhindre at de gudløse håner evangeliet og være villige til å ofre livet for at deres sak ikke skal seire. Jeg kan ikke avgjøre om mitt liv eller min død skal bidra mest til at folk blir frelst. Du kan forvente hva som helst av meg, bare ikke flukt og tilbakekallelse. Flykte kan jeg ikke, og enda mindre tilbakekalle.» – Samme, b.7, kap.1.