Hvert syvende år ble der sørget spesielt for de fattige. Dette var det såkalte sabbatsåret som begynte etter innhøstningen. Ved såtiden, som var like etter innhøstningen, skulle folk det året la være å så. De skulle heller ikke beskjære vingårdene om våren, og de skulle ikke vente seg hverken kornhøst eller vinhøst det året. De skulle spise det som vokste vilt, mens det Var friskt, men de skulle ikke lagre noe av det. Avkastningen det året skulle tilhøre den fremmede, den farløse og enken, og også dyrene på marken.' Men hvordan skulle de klare seg gjennom det året de ikke fikk noen avling, når de ikke høstet mer enn de trengte i de vanlige årene? Gud hadde lovet å sørge rikelig for dem: "Da vil jeg sende min velsignelse over eder i det sjette år, så det gir grøde for tre år. r det åttende år skal r så, men ennå ete av den gamle grøde; like til det niende års grøde kommer, skal r ete gammelt korn."