I de ødslige fjell og de ville bergkløfter der David streifer omkring med saueflokken, fantes der også mange rovdyr. Ikke sjelden hendte det at sauene ble angrepet av en løve som holdt seg skjult i krattet langs Jordan-elven, eller av en bjørn som kom frem fra en hule mellom fjellene. Som skikken var den gang, hadde David ikke andre våpen enn en slynge og en hyrdestav. Men ganske tidlig viste han at han hadde både mot og krefter til å beskytte dyrene som han hadde ansvar for. Da han senere skildret sitt møte med ville dyr, sa han: "Din tjener voktet småfeet for sin far; kom der da en løve eller en bjørn og tok et får av hjorden, sprang jeg etter den og slo den og rev fåret ut av gaper på den; og reisre den seg så mot meg, tok jeg fatt i dens skjegg og slo den og drepte den." Slike opplevelser viste at David var en modig mann, og de bidrog til å øke hans tapperhet og styrke hans tro. Allerede før han be kalt til Sauls hoff, hadde han utmerket seg ved sin tapperhet. Den tjenestemannen som gjorde kongen oppmerksom på David, omtalte ham som "en djerv mann og en stridsmann". Og så føyde han til: "Herren er med ham."