Den store karakterbrist hos Saul var hans lyst til ære og anerkjennelse. Dette karaktertrekk hadde behersket både hans handlinger og tanker. Alt han gjorde bar preg av trang til ros og selvopphøyelse. Han tok det ikke så nøye om han handlet riktig eller galt, bare han kunne sikte seg folkets bifall. En person som bate tenker på å tekkes mennesker, og lat hensynet til Gud komme i annen rekke, utsetter seg for stor fare. Det var Sauls ærgjerrige mål å stå høyest i folks anseelse. Da denne hylningssangen ble sunget, ble kongen klar over at David ville vinne folkets hjerte og bli konge i hans sted.