David hadde bare seks hundre mann, mens Saul kom imot ham med en hær på tre tusen. I en bortgjemt hule lå David og hans menn og ventet på at Gud skulle vise dem hva de burde gjøre. Idet Saul klatret opp langs fjellet, bøyde han av fra stien og gikk alene inn i den samme hulen som David og hans menn holdt til i. Da de så Saul, oppfordret de David til å drepe ham. Nå hadde de kongen i sin makt, og dette mente de var et avgjørende bevis på at Gud hadde gitt fienden i deres hånd for at de skulle gjøre det av med ham. Også David var fristet til å innta den samme holdning, men samvittighetens stemme talte til ham og sa: "Legg ikke hånd på Herrens salvede." Davids menn var fremdeles uvillige til å la Saul være i fred, og minnet David om hva Herren hadde sagt: "Nå gir jeg din fiende i din hånd, så du kan gjøre med ham som du finner for godt." "Så stod David opp og skar hemmelig fliken av Sauls kappe." Men igjen talte samvittigheten til ham fordi han hadde ødelagt kongens kappe.