Før krigen mot ammonittene var slutt, overlot David hærledelsen til Joab og drog tilbake til Jerusalem. Syrerne hadde allerede overgitt seg, og det var bare et tidsspørsmål når også ammonirtene måtte kapitulere. Nå kunne David nyte seierens frukter og glede seg over de æresbevisninger han mottok for sin kloke og dyktige ledelse. Mens det var fred og ingen fare, benyttet fristeren anledningen til å legge beslag på hans oppmerksomhet. David burde ha satt alt inn på å bevare sin karakter ren og plettfri, fordi Gud hadde knyttet ham så nært til seg og vært så god mot ham. Men når David opplevde medgang og følte seg trygg, slapp han taket i Gud og gav etter for Satan. Dermed gjorde han seg skyldig i syndige handlinger. Han som himmelen hadde utpekt til å styre nasjonen, og som Gud hadde valgt til å håndheve sin lov, trampet selv på dens forskrifter. Han som skulle ha holdt brottsmenn i sjakk, oppmuntret dem med sine egne handlinger.