I 1850 var det utgitt i Paris, Maine. Her ble det større og dets navn ble endret til det nåværende, «The Advent Review and Sabbath Herald». Vennene for saken var få i antall og fattige i verdslig rikdom og vi var stadig tvunget til å kjempe mot fattigdom og stor motløshet. Usedvanlig mye arbeid, omhu og bekymring, mangel på riktig og nærende mat og eksponering for kulde på våre lange vinterreiser, var for mye for min mann og han sank sammen under byrden. Han ble så svak at han knapt nok kunne gå til sitt trykkeri. Vår tro ble prøvet til det ytterste. Vi hadde villig utholdt savn, hardt arbeide og lidelser; allikevel ble våre motiver feilfortolket og vi ble betraktet med mistro og misunnelse. Få av dem hvis gode vi hadde lidd for, satte pris på våre anstrengelser. Vi var for mye plaget til å kunne sove eller hvile. De timer vi kunne ha fornyet oss ved søvn, ble brukt til å besvare lange henvendelser foranlediget av misunnelse; og mange timer mens andre sov, tilbrakte vi i pinefulle tårer og sorg framfor Herren. Til sist sa min mann: «Hustru, det er uten nytte å kjempe mer. Disse ting knuser meg og vil snart føre meg til graven. Jeg kan ikke gå videre. Jeg har skrevet en notis i bladet at jeg ikke vil utgi bladet mer.» Da han gikk ut av døren for å bære det til trykkeriet, besvimte jeg. Han kom tilbake og ba for meg; hans bønn ble besvart og jeg våknet opp igjen.