Mine tanker var i stor forvirring som følge av denne motstanden, og ettersom tiden for vårt sedvanlige møte nærmet seg, var jeg i tvil om hvorvidt eller ikke om det var godt for meg å gå der. Noen dager i forveien hadde jeg vært i stor pine på grunn av den følelsen som manififesterte seg mot meg. Endelig besluttet jeg å bli hjemme og på denne måten unnslippe mine brødres kritikk. I forsøket på å be, gjentok jeg disse ord igjen og igjen: Herre, hva vil du ha meg til å gjøre? Svaret som kom til mitt hjerte syntes å by meg om å ha tillit til min himmelske Far og vente tålmodig på å kjenne hans vilje. Jeg overgav meg selv til Herren med den enkleste tillit som et lite barn og husket han hadde lovet at de som følger ham ikke skal vandre i mørke.