Da Israelittene så den egyptiske hæren på jakt, noen på hester og noen i stridsvogner og utrustet til krig, ble de motløse i deres hjerter. Rødehavet var foran dem og den egyptiske hæren bak dem. De kunne ikke se noen utvei. Et seirsrop brøt frem fra egypterne over å finne israelittene fullstendig i deres makt. Israelittene var veldig forferdet. Men Herren befalte Moses å byde dem til gå å fremover, og til å løfte staven og strekke ut sin hånd over havet og dele det. Han gjorde slik og se! havet delte seg og Israels barn gikk tørrskodd over. Farao hadde motarbeidet Gud så lenge og forherdet sitt hjerte mot hans mektige, forunderlige gjerninger, at han i sin blindhet fór inn på den veien som Herren mirakuløst hadde beredt for sitt folk. Igjen ble Moses befalt å rekke sin hånd ut over havet, (266) ”Og havet vendte tilbake til sit vanlige leie” og vannet begravde egypternes hær og de druknet.