Wesley fortalte hvordan han en gang ble befridd fra en flokk rasende mennesker: «Mange prøvde å dytte meg overende mens vi gikk på en glatt sti nedover mot byen. De regnet nok med at hvis jeg først lå på jorden, ville jeg neppe komme på beina igjen. Men jeg hverken snublet eller gled en eneste gang og var snart ute av hendene deres. Mange prøvde å gripe fatt i kraven eller klærne mine for å tvinge meg overende, men de fikk ikke ordentlig tak. Bare en av dem fikk tak i den ene fliken av vesten min, og plutselig sto han med den i hånden. Den andre delen hvor det lå en pengeseddel i lommen, ble bare delvis revet av. En kraftkar som gikk like bak meg, slo etter meg flere ganger med en eikestokk. Hadde han truffet meg i nakken, ville han ha sluppet å bekymre seg mer om meg. Men hver gang bommet han, uten at jeg vet hvordan det gikk til, for jeg kunne hverken flytte meg til høyre eller venstre. En annen trengte seg gjennom mengden og løftet armen for å slå. Men plutselig senket han den og strøk meg bare over hodet mens han sa: «For et mykt hår han har!» De første som vendte om, var byens helter, de som alltid var ledere for pøbelhopen. En av dem var proffbokser og opptrådte ved boksekonkurranser på markedene.