I begynnelsen måtte metodistene, både legfolk og predikanter, tåle hån og forfølgelse både fra statskirkens medlemmer og fra ikke-kristne som ble egget opp ved de løgnene som ble fortalt om dem. De ble stilt for retten, men det var bare i navnet, for rettferdighet forekom sjelden ved domstolene på den tiden. Ofte ble de utsatt for vold fra folk som var ute etter dem. Pøbelen gikk fra hus til hus, ødela eiendom og innbo, plyndret etter som de fant for godt og opptrådte brutalt mot folk av begge kjønn i alle aldre. I noen tilfeller ble det slått opp plakater med oppfordring om å møte fram på nærmere angitt sted til dem som ønsket å være med på å knuse vinduer hos metodistene og plyndre hjemmene deres.