Historien vitner om romerkirkens kløktige og iherdige anstrengelser for å blande seg i nasjonenes styre og stell. Når den har vunnet fotfeste, fremmer den sine egne planer, selv om det er til skade for både folk og myndigheter. I 1204 fikk pave Innocens 3. overtalt kong Peter 2. av Aragonia til å avlegge denne spesielle eden: «Jeg, Peter, konge av Aragonia, kunngjør og lover alltid å være lydig og tro mot min herre, pave Innocens, mot hans katolske etterfølgere og den romerske kirken, og trofast bevare mitt rike i lydighet mot ham, forsvare den katolske troslæren og forfølge kjettersk fordervelse.» – John Dowling, The History of Romanism, b.5, kap.6, sek.55. Dette er fullt ut i samsvar med påstanden om den romerske pavens makt at «han har rett til å avsette keisere», og at «han kan løse undersåtter fra deres troskap mot urettferdige herskere.» – Mosheim, b.3, kap.2. Husk at romerkirken skryter av at den aldri forandrer seg. De retningslinjene som Gregor 7. og Innocens 3. holdt i hevd, gjelder fremdeles. Hvis den bare hadde makt til det, ville den håndheve dem med likeså stor energi som tidligere. 413