Så gikk han over til selve saken og forklarte at han hadde tatt opp ulike emner i skriftene sine. Noen av dem handlet om tro og gode gjerninger, og selv fiendene hans hadde uttalt at de ikke bare var ufarlige, men direkte gagnlige. Å tilbakekalle disse ville være å fornekte sannheter som alle parter var enige i. Andre av bøkene handlet om pavedømmets korrupsjon og misbruk. Å tilbakekalle disse ville være å styrke romerkirkens tyranni og åpne døren for enda mer ugudelighet. I den tredje kategorien av skrifter hadde han angrepet en rekke personer som hadde forsvart de ondene som eksisterte. Han innrømmet at han der hadde uttrykt seg krassere enn det som sømmet seg. Han gjorde ikke krav på å være feilfri, men heller ikke disse skriftene kunne han tilbakekalle, for da ville sannhetens fiender driste seg til å mishandle Guds folk på en enda grusommere måte.