Da Jesus gikk ut i ørkenen, var han innesluttet i Faderens herlighet. Fordypet i samfunnet med Gud ble han løftet opp over menneskenes svakhet. Men Guds herlighet forlot ham, og han ble overlatt til å kjempe mot Satans fristelser. De trengte inn på ham hvert øyeblikk, og hans menneskelige natur vegret seg for den veldige kampen som ventet ham. Han fastet og bad i førti dager. Han ble svekket og uttært av sult, utslitt og utmattet av sjeleangst, og "så ille tilredt var han at han ikke så ut som et menneske og hans skikkelse ikke var som andre menneskebarns". Es. 52, 14. Da var Satans time kommet. Nå mente han at han kunne seire over Kristus.