I historiens morgen kapitel 21. 175. Fra side 236 i den engelske utgave. | tilbake |
Jakob hadde alltid hatt en dyp og inderlig omsorg for andre. Hans kjærlighet til sønnene var sterk og øm, og hans rale til dem på dødsleiet var ikke uttrykk for partiskhet eller nag. Han hadde tilgitt dem, og han elsket dem til det siste. Hans faderlige ømhet ville ha kommer til uttrykk i ord med oppmuntring og håp. Men Guds kraft hvilte over ham, og under inspirasjonens innflytelse ble han tvunget til å si sannheten, hvor smertelig den enn måtte føles. |