Andre som også mente at «de utvalgte ikke kan falle fra nåden og heller ikke gå glipp av Guds velvilje», kom til den enda frykteligere konklusjonen at «de onde handlingene som de begår, i virkeligheten ikke er syndige og må ikke oppfattes som brudd på Guds lov. Derfor behøver de ikke å bekjenne sine synder eller kvitte seg med dem ved å angre.» – McClintok and Strong, Cyclopedia, art. ”Antinominians”. De hevdet at selv den verste synden som «vanligvis oppfattes som et grovt brudd på Guds lov, ikke er synd i Guds øyne» når det er en av de utvalgte som begår den «fordi et av de vesentlige og særegne kjennetegnene hos de utvalgte er at de ikke kan gjøre noe som mishager Gud, eller som loven forbyr.»