«Så kom de dagene da de mest barbariske av alle lovene ble håndhevet av den mest barbariske domstolen, da ingen kunne hilse på sine naboer eller be sine bønner uten fare for å begå en forbrytelse som medførte dødsstraff. Spioner lurte i hver krok. Giljotinen arbeidet hardt og lenge hver morgen, og fengslene var like fullpakket som lasterommet i et slaveskip. Rennesteinene skummet av blod som rant ut i Seinen. Mens vognlass med ofre daglig ble kjørt til retterstedene gjennom gatene i Paris, slo prokonsulene (embetsmenn) som velferdskomitéen hadde sendt ut i provinsene, seg løs i en grad av grusomhet som var ukjent selv i hovedstaden. Falløksen i mordmaskinen steg og falt i et altfor langsomt tempo. Fanger i lange rekker ble meiet ned med kardesker (kanonprosjektiler fylt med blykuler). Overfylte prammer ble boret i senk. Lyon ble forvandlet til en ørken. I Arras ble fangene til og med nektet den grusomme barmhjertighet å få en hurtig død. Langs Loire-elven, fra Saumur like til Atlanterhavet, fråtset glenter og kråker i nakne lik som lå om hverandre. Det ble ikke tatt hensyn til kjønn eller alder. Hundrevis av gutter og jenter i syttenårsalderen ble myrdet av dette avskyelige regimet. Småbarn ble revet vekk fra morens bryst og ble kastet fra spydspiss til spydspiss langs jakobinernes rekker.» I løpet av en kort periode på ti år omkom mennesker i tusentall.