Han hastet av sted i ensomhet og mørke uten å vite og uten å bry seg om hvor det bar hen. Til sist endte han opp i Getsemane. Det som hadde funnet sted der noen få timer tidligere, stod levende for ham. Han så sin Herres lidende ansikt som var merket av den blodige svetten og fordreid av sjelekval. Med bittert samvittighetsnag husket han hvordan Jesus i sorg og angst hadde kjempet alene i bønn, mens de som skulle stått sammen med ham i prøvens stund, lå og sov. Han husket hans alvorsfulle formaning: «Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse!»9 Igjen så han for seg det som fant sted under forhøret. Det var som tortur for hans blødende hjerte å vite at hån hadde lagt den tyngste byrden til Jesu ydmykelse og sorg. På dette stedet, der Jesus i dyp angst hadde utøst sin sjel for Faderen, kastet Peter seg på jorden og ønsket seg døden.