Folket var ute av seg av skuffelse og fortvilelse. Plutselig lød der er høyt klagerop midt i summingen av vrede røster. Kaleb oppfattet situasjonens alvor. Han stilte seg modig på Guds side og gjorde sitt ytterste for å motvirke den onde innflytelsen fra sine troløse medarbeidere. Han klarre å få folket til å være stille et øyeblikk mens han prøvde å gi dem håp og mor ved å fortelle om der gode landet. Han motsa ikke det som alt var blitt sagt. Murene var høye og kanaanittene var sterke, men Gud hadde lovet Israel dette landet. "Vi vil dra opp og ta landet i eie; vi skal nok få det i vår makt."