Ofte blir tiden spilt ved at en forklarer punkter som i virkeligheten er uvesentlige, og som vil bli ansett som avgjorte uten å legge frem noe bevis, fordi de er så selvinnlysende. Men virkelig viktige punkter bør bli fremholdt med så sterk klarhet og styrke som språket er i stand til å uttrykke. Evnen til å samle tankene om en gjenstand mens alle andre blir holdt utenfor, er i en viss grad bra. Men når en stadig bruker denne ene, sliter det på de organene som blir satt i virksomhet for å gjøre dette arbeid. Det blir lagt for stor bør på den, og følgen blir at det ikke lykkes å utføre den størst mulige mengde godt. Det viktigste slitet går ut over en gruppe organer, mens de andre er i dvale. På den måten kan sinnet ikke arbeide sunt, og som en følge av dette blir livet forkortet.