De kristendomsbekjennere som stadig klynker og klager, og som syntes å mene at lykke og et glad ansikt er synd, har ikke den ekte gudsfrykten. De ser på det vakre i naturen som de ville se på et livløst bilde, og vil heller se på de døde bladene enn plukke de vakre, levende blomstene. De finner et sørgmodig velbehag i alt som er melankolsk i det språket som naturens verden taler til dem. De ser ikke noen skjønnhet i dalene som er kledd med et teppe av levende grønt, og i de høye fjellene i denne grønne drakten. De lukker sansene til for den glade stemmen som taler til dem i naturen og lyder som yndig musikk for det lyttende øre. Slike er ikke i Kristus. De vandrer ikke i lyset, men samler mørke og dunkelhet omkring seg, når de like godt kunne la glansen og velsignelsen fra Rettferdighetens Sol gå opp i deres hjerter med legedom i sine stråler.