Jeg ønsket døden som en befrielse fra det ansvar som presset seg på meg. Til slutt forlot den deilige freden meg, som jeg så lenge hadde nytt, og fortvilelse kom igjen over min sjel. Mine bønner virket alle å være forgjeves og min tro hadde svunnet hen. Trøstende, irettesettende og oppmuntrende ord var likegyldige for meg; for det virket som at ingen utenom Gud kunne forstå, og han hadde forlatt meg. De troendes felleskap i Portland var uvitende om hva mine tanker strevde med, som hadde brakt meg i fortvilelse. Men de forstod at jeg av en eller annen grunn var nedtrykt og de mente (64) at jeg med dette syndet tatt i betraktning hvordan Herren med slik nåde hadde vist seg selv for meg på.