På Samuels tid gikk israelittene bort fra Gud. De led under syndens følger, for de hadde mistet troen på Gud, forståelsen av Hans makt og visdom til å herske over folket, og tilliten til at Han kunne forsvare og hevde Sin sak. De vendte seg bort fra verdensaltets hersker og ønsket et lignende styre som folkeslagene rundt dem. Før de fant fred, måtte de avlegge denne særskilte bekjennelsen at til alle sine synder hadde de “lagt den misgjerning å kreve en konge”. (1.Sam.12,19) De måtte bekjenne nettopp den synd som de var blitt overbevist om. Deres utakknemlighet tynget dem og skilte dem fra Gud.