Teorien om sjelens udødelighet var en av de falske læresetninger som romerkirken lånte fra hedenskapet og innførte i kristendommen. Martin Luther satte den i klasse med de «avskyelige fablene som er en del av møkkdyngen som inneholder romerkirkens forordninger». – E. Petavel, The Problem of Immortality, s.255. I en kommentar til Salomos ord om at de døde vet ingenting, sier han: «Her har vi igjen en tekst som viser at de døde ikke har noen følelser. For i dødsriket er det hverken arbeid eller plan, hverken kunnskap eller visdom. Salomo mener at de døde sover og slett ikke merker noe. For de døde ligger der og teller hverken dager eller år. Men når de blir vekket opp, vil det være som om de bare hadde sovet et øyeblikk.» – Martin Luther, Exposition of Solomon´s Book Called Ecclesiastes, s.152.