Når Farel ble forfulgt i en by, flyttet han til en annen, slik de første disiplene også gjorde. Han dro til fots fra by til by og fra landsby til landsby, sultet og frøs, var utmattet og konstant i livsfare. Han forkynte på torgene, i kirkene og til tider også i katedralene. Noen ganger var kirken tom for tilhørere, til tider ble prekenen avbrutt av skrål og hånsord, og flere ganger ble han slept ned fra prekestolen med makt. Mer enn en gang gikk pøbelen løs på ham og slo ham nesten i hjel. Likevel ga han ikke opp.