Dyktighet er ikke fromhet. - Det finnes ungdom som eier en viss slags dyktighet. De blir anerkjent og beundret av sine venner, men deres evner er ikke viet til Gud. De er ikke blitt styrket og grunnfestet gjennom nådens og prøvelsens erfaring, og Gud kan ikke bruke dem til beste for menneskeheten og til ære for hans navn. I en gudfryktig forkledning blir deres evner brukt til å reise et falskt forbilde, og den uomvendte peker på dem som en unnskyldning for ikke å gjøre det som er riktig. Satan påvirker dem til å underholde deres venner med tøv og såkalt åndrikhet. Alt det de foretar seg, er nedverdigende, for de er under fristerens kontroll. Han leder og danner deres karakter slik at de kan utføre hans arbeid. De har evner, men disse evnene er ikke øvet opp. De har egenskaper, men disse er ikke blitt utviklet. De har fått talenter, men de misbruker og ødelegger dem med sin dårskap og drar andre ned på sitt eget nivå. Kristus betalte løsepenger for deres sjeler ved selvfornektelse, selvoppofrelse, ydmykelse og ved den skam og forhånelse han var utsatt for. Dette gjorde han for at han skulle kunne fri dem ut fra syndens trelldom, fra slaveriet under en herre som bryr seg om dem bare i den grad han kan bruke dem i sitt arbeid med å ødelegge andre sjeler. Men de går frem slik at Forløserens kjærlighet til dem er til ingen nytte, og han ser med bedrøvelse på det de gjør.