Pavens tilhengere ergret seg over at deres makt som hadde fått konger og adelsmenn til å skjelve, ble trosset av en ubetydelig munk på denne måten, og de ønsket bare at de kunne få torturere ham til døden. Men Luther hadde innsett faren, og han hadde talt til alle med kristelig verdighet og sinnsro. Han hadde ikke vært hovmodig eller ubalansert, men hadde gitt en nøktern framstilling. Han tenkte ikke på seg selv og på den fornemme forsamlingen, men følte bare at han sto overfor en som var uendelig mye større enn paver, prelater, konger og keisere.