Sara så i Ismaels ustyrlige temperament en kilde til stadig strid, og hun oppfordret Abraham til å sende Hagar og Ismael bort fra leiren. Patriarken var i en fortvilet stilling. Hvordan skulle han kunne bannlyse Ismael, sin egen sønn, som han fremdeles var så inderlig glad i? I sin nød bad han Gud om råd og veiledning. Gjennom en engel befalte Herren ham å gå med på Saras ønske. Hans kjærlighet til Ismael eller til Hagar måtte ikke få stenge veien, for det var den eneste mulighet for å gjenopprette freden og lykken i familien. Engelen gav ham det trøsterike løfte at selv om Ismael måtte forlate sin fars hjem, ville Gud ikke forlate ham. Hans liv skulle bli bevart, og han skulle bli stamfar til et stort folk. Abraham var lydig mot engelens ord, men det var ikke uten smerte. Farshjertet var tynget av ubeskrivelig sorg da han sendte Hagar og sønnen bort.