De hadde glemt sine bitre kår i Egypt, og den godhet og makt som Gud åpenbarte for å utfri dem fra trelldommen. De hadde glemt hvordan barna var blitt spart da dødsengelen slo i hjel alle førstefødte i Egypt. De hadde glemt hvordan Gud på forunderlig vis hadde åpenbart sin makt ved Rødehavet, hvordan de selv kunne marsjere trygt på en vei som var åpnet for dem, mens fiende hæren var blitt begravet i vannmassene da den forfulgte dem. De var bare opptatt av sine egne øyeblikkelige besværligheter og prøver. De burde ha sagt til hverandre: "Gud har gjort store ting for oss. Vi var slaver, men nå gjør han oss til et stort folk." I stedet snakket de om den besværlige veien de måtte gå, og undret seg over når den slitsomme pilegrimsferden skulle ta slutt.