"Gud, vær meg synder nådig!"
Tolleren var gått opp til tempelet sammen med andre tilbedere. Men han trakk seg snart bort fra dem som uverdig til å ta del i deres andakt Han sto langt borte "og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet". Så bitter var hans sjelekval, så gjennomtrengende hans avsky for seg selv. Han følte at han hadde overtrådt Guds bud, at han var syndig og besmittet Han kunne ikke engang håpe på det minste grann av medynk hos menneskene rundt ham. For de så på ham med dyp forakt Han visste at han ikke eide noe som kunne tale til hans fordel hos Gud. I sin fortvilelse utbrøt han: "Gud, vær meg synder nådig!" Denne mannen sammenlignet ikke seg selv med andre. Overveldet av vekten av egen syndeskyld sto han liksom alene med Gud. Hans eneste ønske var å få tilgivelse og fred. Hans eneste bønn var å finne nåde hos Gud. Slik ble han velsignet. Kristi ord lyder: "Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke."'.