Denne siste kvelden sammen med disiplene hadde Jesus mye å si til dem. Hvis de hadde vært forberedt på å ta imot det han lengtet etter å si dem, ville de blitt spart for den hjerteknusende sjelekval, for skuffelse og vantro. Men Jesus så at de ikke kunne tåle det han hadde å si. Når han så inn i ansiktene deres, døde advarselens og trøstens ord på leppene hans. Det var helt stille en stund. Det var som om Jesus ventet på noe. Disiplene var ille til mote. Det var som om den medfølelse og ømhet som Kristi smerte hadde fremkalt, var i ferd med å forsvinne. Hans sorgfulle ord om hans egen lidelse hadde gjort lite inntrykk. De blikk de sendte hverandre, fortalte om misunnelse og strid.