Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Disiplene undret seg over hvem denne fremmede mannen var, når han på denne måten kunne trenge inn i selve sjelsdypet hos dem og tale med slikt alvor, en slik ømhet og sympati, og var så full av håp. For første gang siden Kristus ble forrådt, begynte de selv å håpe. Gang på gang så de ivrig på ham og tenkte at det han sa, var akkurat slik som Kristus ville ha sagt det. De ble svært forbauset, og hjertet begynte å banke av glad forventning.