I deres omgivelser er det noen som har fått religionsundervisning, og noen som har fått sin vilje og er blitt forkjælt, smigret og rost helt til de bokstavelig talt er blitt uskikket til det praktiske liv. Jeg taler her om mennesker som jeg kjenner. Deres karakter er blitt så forkvaklet på grunn av overbærenhet, smiger og dovenskap at de ikke er til noen nytte her i livet. Og hvis de er unyttige hva dette liv angår, hvilket håp kan det da være når det gjelder det liv hvor alt er renhet og hellighet, og hvor alle har en harmonisk karakter? Jeg har bedt for disse menneskene. Jeg har talt personlig med dem. Jeg kunne se hvilken innflytelse de ville øve på andres sinn ved å lede dem til forfengelighet, til å tenke på klærne og til å bli likegyldige overfor sine evige interesser. Det eneste håp for denne klasse mennesker er at de gir akt på sine veier, ydmyker sine stolte, forfengelige hjerter for Gud og bekjenner sine synder og omvender seg.