Kun sekstifem timer før min mann falt om, stod han inntil midnatt i et menighetshus og spurte etter trehundre dollar til betaling for dette huset; og for å gi hans oppfordring styrke gikk han forrest i innsamlingen ved å gi ti dollar og det samme gjorde jeg. Før midnat var nesten hele beløpet samlet inn. Forstanderen i denne menigheten var en gammel venn og i vår store nød og venneløse situasjon skrev min mann til ham og fortalte å vi var i nød og om menigheten nå ønsket å gi de tyve dollar tilbake så ville vi ta imot dem. På tidspunktet da konferansen fant sted kalte denne bror på oss og gjorde en alvorlig feil i saken. Før han kom til vårt hjem hadde han også tatt del i den rådende misnøyen. Vi tok dette meget hardt og hvis vi ikke på en spesiell måte ble støttet av Herren, kunne vi ikke ha båret fram vårt vitnesbyrd ved konferansen med noen grad av frihet.