Da jeg kom hjem, tilbrakte jeg de fleste av mørkets lange timer I bønn og gråt. En grunn som fikk meg til å skjule mine følelser for mine venner var frykten for å høre ord som ville gjøre meg motløs. Mitt håp var så lite, og min tro så svak, at jeg fryktet at dersom en annen ville få lignende oppfatning om min tilstand, så ville dette støte meg ut i fortvilelse. Dog lengtet jeg etter at noen kunne fortelle meg hva jeg skulle gjøre for å bli frelst, hvilke steg jeg matte ta for å møte min frelser og gi meg helt over til men Herre. Jeg så det som en stor ting å være en kristen og følte at det krevde en viss anstrengelse for min del.