En i familien, som tidligere ble nevnt å være skeptisk til Guds krafts tilkjennegivelser overfor meg, sa i den anledning at han trodde jeg var under en sinnsbevegelse som han mente var min plikt å motstå. Men istedenfor å gjøre det, mente han at jeg oppmuntret det som tegn på Guds gunst. Hans tvil og motstand påvirket meg ikke denne gang, for jeg følte meg innelukket med Herren og hevet over all ytre påvirkning; men han hadde knapt nok stanset samtalen da en traust mann, en hengiven og ydmyk kristen, ble slått ned for hans øyne med Guds kraft og rommet var fylt med den Hellige Ånd.