Ordene hans gjorde inntrykk. Dagen etter at Luther hadde gitt sitt svar, sendte keiser Karl beskjed til riksdagen der han gjorde kjent at han ville føre videre sine forgjengeres politikk for å opprettholde og beskytte den katolske religionen. Siden Luther hadde nektet å oppgi sine villfarelser, måtte man ta de kraftigste forholdsreglene mot ham og det kjetteri han sto for. «En enslig munk, villedet av sin egen dårskap, har reist seg mot hele kristenheten. For å stanse en slik ugudelighet ofrer jeg gjerne mine riker, mine skatter, mine venner, min kropp, mitt blod, min sjel og mitt liv. Jeg er nå ferdig med augustinermunken Luther, og jeg forbyr ham å forårsake den minste uro blant folk. Jeg vil behandle ham og tilhengerne hans som trassige kjettere, med bannlysning, interdikt og et hvilket som helst middel for å uskadeliggjøre dem. Jeg oppfordrer representantene fra alle delstatene til å opptre som sanne kristne.» – Samme, b.7, kap.9. Likevel erklærte keiseren at Luthers leidebrev skulle respekteres, og at han måtte få reise trygt hjem igjen før det ble gjort tiltak mot ham.