Jesus endte sin tale med en illustrasjon som på en slående måte viste tilhørerne betydningen av å rette seg etter det budskapet han hadde kommet med. Det var mange i den store tilhørerskaren som hadde tilbrakt hele sitt liv ved bredden av Galilea-sjøen. Som de satt i fjellskråningen og lyttet til Jesu ord, kunne de se bekkene som fant veien til sjøen gjennom fjellkløfter og daler. Om sommeren var disse bekkene ofte helt uttørket, og elveleiet lå der tørt og støvete. Men når vinterstormene brøt løs over fjellene, ble bekkene til ville, fossende elver, som somme tider gikk over sine bredder og rev med seg alt som kom i deres vei. Da hendte det ofte at hyttene som bøndene hadde bygget ute på sletten, og som syntes så langt utenfor all fare, ble feiet bort av vannmassene. |