Definitivt brudd
Dette var en fryktelig krise for reformasjonen. I århundrer hadde bannstrålene fra Roma fått mektige monarker til å skjelve og brakt død og ulykke over landene. De som ble rammet av fordømmelsen, ble sett på med redsel og gru overalt. De ble avskåret fra samkvem med andre og behandlet som fredløse som hvem som helst kunne forfølge og utrydde. Luther var ikke blind for den stormen som holdt på å bryte løs over ham. Men han sto fast og stolte på at Kristus ville være hans skjold og vern. Med en tro og et mot som kjennetegner en martyr, skrev han: «Jeg vet ikke hva som nå kommer til å skje, og det er også likegyldig. De kan slå til hvor de vil, jeg er ikke redd. Ikke et blad faller til jorden uten at vår Far vet om det. Hvor meget mer vil Han da ikke sørge for oss! Det er enkelt nok å dø for Ordet fordi Ordet som ble menneske, selv døde. Hvis vi dør med Ham, skal vi leve med Ham. Og når vi gjennomgår det som Han har gjennomgått før oss, skal vi være der Han er og bo hos Ham for evig.» – Samme, b.6, kap.9.