Når fienden klandret og hånte Luther fordi hans sak sto så svakt, svarte han: «Hvem vet om ikke Gud har utvalgt og kalt meg, og om de ikke burde være redde for at det er Gud selv de forakter når de forakter meg? Moses var alene om å føre Israel ut av Egypt. Elia sto alene da Akab regjerte. Jesaja var alene i Jerusalem, Esekiel var alene i Babylon. Gud valgte hverken øverstepresten eller noen annen framstående person til å være profet, men som regel valgte han uanselige personer som andre så ned på, og som var uten ytre verdighet, sånne som gjetergutten Amos. Til alle tider har Guds menn med fare for livet måttet irettesette de store – konger, fyrster, prester og vismenn. Jeg sier ikke at jeg er en profet, men jeg sier at de burde frykte nettopp fordi jeg står alene mens de er mange. Jeg er sikker på at Guds Ord er på min side, ikke på deres.» – Samme, b.6, kap.10.