Likevel måtte Luther kjempe en svært hard kamp med seg selv før han tok den endelige beslutningen om å bryte med kirken. Det var omtrent på denne tiden han skrev: «For hver dag som går, innser jeg mer og mer hvor vanskelig det er å kvitte seg med de forestillingene man har dannet seg i barndommen. Enda jeg hadde Skriften på min side, smertet det meg dypt å forsvare overfor meg selv at jeg alene skulle våge å sette meg opp mot paven og utpeke ham som Antikrist. Jeg har lidd mye! Hvor mange ganger har jeg ikke med bitterhet stilt meg selv det spørsmålet som kirkens menn så ofte har kommet med: «Er du den eneste som har greie på tingene?» Tar alle de andre feil? Tenk om det likevel skulle vise seg at det er du som er på villspor, og så fører du så mange inn i villfarelse som til sist blir fordømt for evig! Slik kjempet jeg med meg selv og med Satan, inntil Kristus ved sitt eget ufeilbare Ord styrket sinnet mitt mot disse tvilstankene.» – Martyn, s. 372-373.