Paulus trekker fram forskjellen mellom den forgjengelige laurbærkransen som den seirende løperen fikk, og herlighetens krone, den evige, som gis til alle som strider den gode strid og seirer. Paulus sier at idrettsmannen nekter seg alt for å vinne en krans som visner, mens vi gjør det for å vinne en krans som aldri visner. For å vinne en forgjengelig seierspris gikk de greske løperne ikke av veien for hard trening og mye slit. Vi kjemper for å vinne en langt mer verdifull seierspris, nemlig det evige livs krone. Hvor meget mer bør da ikke vi streve og være villige til å ofre og vise selvforsakelse?