Senere skrev han om det han opplevde på denne tiden: «Ideen om tilintetgjørelse var kald og frastøtende, og sluttresultatet var undergang for alle. Himmelen over meg var som kobber, og jorden under meg var som jern. Evigheten – hva var det? Og hvorfor eksisterte døden? Jo mer jeg spekulerte, jo mer usikker ble jeg. Jo mer jeg tenkte, desto mer forvirret ble jeg. Jeg prøvde å la være å tenke, men jeg kunne ikke kontrollere tankene. Jeg var virkelig i en elendig forfatning, men jeg skjønte ikke årsaken. Jeg klaget og bar meg, men visste ikke hvem jeg skulle klage til. Jeg var klar over at noe var galt, men ikke hvor og hvordan jeg skulle finne det rette. Jeg sørget, men uten håp.»