"Men da han vel hadde ofret brennofferet, da kom Samuel, og Saul gikk ut imot ham for å hilse på ham." Samuel så straks at Saul hadde trosset det klare pålegg han hadde fått. Gjennom profeten hadde Herren sagt at han på denne tid ville åpenbare hva Israel skulle gjøre i denne krisesituasjonen. Hvis Saul hadde oppfylt vilkårene for den hjelp Gud hadde lovet, ville Herren på mirakuløs måte ha utfridd Israel ved hjelp av de få som var tro mot kongen. Men Saul var så tilfreds med seg selv og det han hadde gjort, at han gikk for å møte profeten i den tro at han fortjente ros. Samuels ansikt var preget av uro og bekymring da han Spurte Saul: "Hva har du gjort?" Men Saul forsøkre å unn skylde sin formastelige handlemåte: "Da jeg så at folket spredte seg og forlot meg, og du ikke kom til den fastsatte tid, og filistrene samlet seg ved Mikmas, så tenkte jeg: Nå drar filistrene ned mot meg til Gilgal, og jeg har ennå ikke bønnfalt Herren, og jeg tok mot til meg og ofret brennofferet."