Ikke en av disse unnskyldningene var grunnet på en virkelig nødvendighet. Mannen som nødvendigvis" måtte gå ut for å se på åkeren, hadde jo allerede kjøpt den. Han hadde det travelt med å "gå ut og se på den" av en eneste grunn: Hele hans interesse var oppslukt av denne nyanskaffelsen. Med oksene var det på samme måten. Også de var allerede kjøpt. Dette med å "prøve" dem var helt og holdent et påskudd for å kunne dyrke sine egne interesser. Den tredjes unnskyldning hadde like lite av virkelig vektige grunner å bygge på. Den omstendigheten at vedkommende gjest hadde giftet seg, var så visst ingenting som behøvde å hindre ham fra å komme til gjestebudet. Han kunne da bare ha tatt hustruen med seg. Også hun ville ha vært meget velkommen. Men saken er den at han hadde sine egne planer. Han hadde sine egne former for underholdning. Og disse var mer etter hans smak enn det festmåltidet han hadde lovt å være med på. Han hadde lært seg til å finne glede i et helt annet selskap enn det verten kunne by på. Denne gjesten ba forresten ikke en gang om unnskyldning for sitt forfall. Han hadde ikke så pass høflighet at han gadd å anføre et virkelig påskudd for sitt avslag. "Derfor kan jeg ikke komme," sier han. Men dette "kan ikke" er kort og godt en lett omskrivning av den egentlige sannheten: "Jeg er likeglad" - "Jeg gidder ikke".