Pavens representanter klarte ikke å få bukt med Wycliffe mens han levde, og hatet mot ham ble ikke tilfredsstilt så lenge han hvilte fredelig i graven. Etter vedtaket på kirkemøtet i Konstanz mer enn 40 år etter hans død, ble hans ben gravd opp og brent offentlig, og asken ble strødd på en elv i nærheten.