Da Kristus kom og talte Livets ord, lyttet folk med glede, og mange, til og med noen blant prestene og rådsherrene, trodde på Ham. Men øverstepresten og folkets ledere var fast bestemt på å fordømme og avvise Hans lære. Til tross for at de ikke visste hvordan de skulle finne noe å anklage Ham for, og selv om de ikke kunne unngå å merke den guddommelige kraften og visdommen i det Han sa, lukket de seg inne i fordom. De forkastet de klareste bevisene på Hans verdighet som Messias, så de ikke skulle bli tvunget til å følge Ham. Jesu motstandere var menn som folk fra barnsben av hadde lært å se opp til, og uten forbehold bøyde de seg for deres myndighet. «Hvordan kan det være at våre rådsherrer og skriftlærde ikke tror på Jesus?» spurte de. «Ville ikke disse fromme mennene ta imot Ham dersom han virkelig var Kristus?» Det var innflytelsen fra slike lærere som fikk jødefolket til å forkaste deres Frelser.