Herren hadde bevart Kaleb i alle prøvelser, farer og plager under ørkenvandringen og gjennom krigsårene etter at de var kommet inn i Kanaan. Og nåi en alder av over åtti år var hans kraft usvekket. Han bad ikke om et landområde som alt var etobret, men om å få det stedet som speiderne hadde ment var umulig å innta. Med Guds hjelp ville han nå ta denne festningen fra kjempene som hadde fått istaelittene til å vakle i sin tro. Kalebs bønn var ikke diktert ut fra ønsket om personlig ære eller selvopphøyelse. Den tapre, gamle krigeren ville gjerne vise folket et eksempel som kunne ære Gud og inspirere stammene til fullt ut å underlegge seg det landet deres fedre hadde ansett som uinntagelig. Kaleb fikk den arvelodd som han førri år tidligere hadde ønsket seg. I tillit til at Gud var med ham, drev han "bort derfra de tre anakitter". Hans iver kjølnet ikke da han hadde sikret en arvelodd for seg selv og sitt hus. Han slo seg ikke til to for å nyte arven, men drog ut i nye oppdrag til gagn fot nasjonen og til æte for Gud.